Japanfrøken: Tur til Tonaki!

Helgen 12. til 14. mars var vi på Tonaki. En liten øy, 58 km nordwest for Naha. For å komme dit tok vi ferge i ca 2 timer.

Hele veien skinte solen, Jojo spilte gitar, og jeg sovnet på dekk. Det var en av oppholdets hittil fineste dager, så sjøen var virkelig stedet å være.

Rett utenfor Naha ligger disse øyene. Vet ikke hvilke det er, men det så ut til å være et tilnærmet perfekt sted å tilbringe en varm sommerdag som denne!. Såfremt man har solkrem og vann og ikke er alt for selskapssyk.

Havnen på Tonaki. Vannet var så utrolig fint!

Isakayaen der vi spiste lunsj. Alle husene på Tonaki ser omtrent slik ut. Det bor ikke mer enn ca 450 stykker der, og alle bor i samme landsby. Øyen er helt upåvirket av vestlig kultur, og innbyggerene lever slik de har gjort de siste femti årene minst. I motsetning til Okinawa slapp Tonaki helt unna andre verdenskrig.

På øyen vokser såkalte "øy-bananer". De vi smakte var vinterbananene, de er litt syrligere enn sommerbananene. Jeg syns de smakte kjempegodt! Nesten litt sitrusaktig.

Etter lunsj gikk vi en tur på stranden. Vi var en del av en større gruppe som fulgte et opplegg med sightseeing, mat og drikke og kultur. Denne dagen stod blant annet en japansk film på programmet, men siden den var på japansk, uten tekst, bestemte Jojo, Elisa og jeg oss for å gå og plukke skjell. Det vil si Jojo gikk ned til stranden med oss, fant ut at plukking av skjell ikke akkurat var hans "cup of tea", og gikk seg heller en tur. Elisa fant dette skilpaddeskallet. Det var strengt tatt bare skjellet igjen, men ganske kult allikevel. Dessverre måtte hun legge det igjen da vi forlot Tonaki, i og med at skilpadder er fredet, og det hadde ikke sett så bra ut å ta med seg en slik souvenir hjem.

Utsikten fra et av de høyeste punktene på øyen. Det du ser er omtrent alt som er. Med havnen bortest og landsbyen bak der. Helt til høyre er barneskolen/ungdomskolen, og i det gule huset som skiller seg ut på en litt negativ måte utenfor resten av landsbyen, bodde vi.

Elisa fant masse koppeskår på stranden. Hun samler dem og sender dem hjem til venner. De var faktisk veldig fine, og vår teori var at de kommer fra Kina eller noe i den duren. Vi var nemlig overrasket over hvor mye søppel som lå på stranden, ettersom at Japan er kjent for å være så rent og ryddig. Senere ble vi altså fortalt at 90% av søppelet kommer over havet fra Kina og Thaiwan.

Jeg gikk berserk på stranden og tok med meg alle de fine skjellene jeg kom over.. Noen av dem var gigantiske! Men jeg kunne ikke ta med meg alle hjem, både siden det ville vært tungt å bære, jeg har allerede overvekt til Tokyo, og hva skal jeg med et halvt tonn skjell..

Vi var relativt overrasket over å finne pornografisk manga på hotellrommet, med tanke på at det bor barn og alle mulige typer mennesker her som kanskje ikke syns det er passende å ha det i bokhyllen.

I Japan har alle slike ved porten eller inngangspartiet til huset sitt. Den som gaper er hannen, den skremmer unna ville dyr og uvedkommende med brølet sitt.Den andre er hunnen, hun beskytter mot onde ånder med sin milde og moderlige aura.

På ettermiddagen dro vi på en rundtur rundt øyen. Et av stoppestedene var øyens høyste punkt. Stedet ble brukt for å beskytte Okinawa mot angrep fra blant andre Kineserne. Man ser langt utover havet og siden det ligger små øyer som Tonaki hele veien innover mot Okinawa, ble de brukt som utkikksposter. Når kineserne eller andre mulige fiender kom i skipene sine, tente man et bål på det høyeste punktet, slik at den neste øyen så ilden eller røyken og gjorde det samme. Så tente den neste øyen sitt bål, den neste sitt og slik ville det gå helt til varselet nådde Okinawa. Litt som på Ringenes Herre..

På denne stranden ble vi fortalt at skilpaddene kommer opp på og legger egg. Uheldigvis så vi ingen, men jeg hadde ikke egentlig regnet med å se noen heller ettersom det trampet 40 japanere, 3 amerikanere og 1 nordmann ut på stranden samtidig.

Jojo og vår nye venn Kinjo san kaster fiskesprett.

På kvelden dro vi tilbake til Isakayaen der vi spiste lunsj, for å ta noen øl og se på den lokale drikkekulturen. Det var oss og et bord til der det satt sikkert 10 japanere. Gode og fulle og i full gang med kveldens karaokerunde. Herren i hvitt var en av dem. Han syns det var veldig interessant med vestlige, og kom bort til oss med en flaske Jack Daniels, som vi delte broderlig.

Denne japaneren satt slik det meste av kvelden og stirret på oss.

Dag 2. Vi dro ut til skipaddestranden for å luke og plante trær. Denne dagen fikk vi hver vår lille el-bil. De hadde en topphastighet på ca 45 km/h. Det var utrolig gøy, og jeg tror jeg lo hele veien fra garasjen til stranden den første turen. En av våre nye venner der, mr. Hokkaido, syns nok at hun norske kjørte litt for fort..

Vi plantet trær langs stranden. Akkurat da vi var der var det veldig fint vær og nesten ingen vind, men i tyfonsesongen er det ganske værhardt der ute, så trærne fungerer som beskyttelse mot det. Først måtte vi luke. Alle syntes at vi hadde kledd oss nokså upassende for hagearbeid. Men så var det heller ikke vi som var dyvåte av svette etter økten..

En av våre nye bekjentskaper og gode venninne, Sayaka san. Det var takket være henne at Mike fikk dekket hele oppholdet for oss, slik at vi bare betalte båtturen.

Mike i ivrig tjeneste.

Etter et par timers arbeid så det slik ut.

Elisa og Saya.

Vi fikk beskjed om at det var viktig å få opp alle røtter, og Jojo tok jobben alvorlig. Tror han brukte en halvtime på å renske dette ene hullet, og det var alt han rakk. I visshet om at i alle fall ett av de 300 trærne ville få en god oppvekst, tok vi lunsj.

Før vi kjørte tilbake til landsbyen gikk vi ned på stranden og lette etter kamskjell.

El-bilene.

Vi fant bare bittesmå kamskjell, men det var litt gøy allikevel.

Etter lunsj dro vi tilbake og plantet alle trærne.

Senere på dagen var planen å ta en båttur rundt øyen. Dessverre blåste det veldig, og det var såpass mye sjø at vi måtte snu etter et lite stykke og dra inn igjen. Det lille vi fikk sett var fint allikevel. Øyen er 90% fjell/ås, så landskapet er veldig dramatisk, med høye stup og dype daler. Kan tenke meg at det har beskyttet øyen mot angrep opp gjennom tidene.

Noen lokale ute og fisker.

Det var sikkert tre ganger så mange katter på øyen som det er mennesker.

Øyboerne sørger for det meste av maten selv. Hovedsysselsettingen er jordbruk, så er det alle de andre nødvendighetene i tillegg. Lege, postkontor, en liten butikk med alt mulig og sikkert noen fler. Alle de gamle damene på øyen så ut som denne. Alle er ca halvparten så høye som meg, men garantert sterke som okser.

Den andre og siste kvelden spiste vi middag med en del av landsbyboerne i velhuset. De underholdt oss med tradisjonell dans og sang, og så måtte vi tilgjengjeld komme opp og presentere oss og fortelle hvor vi var fra og hvorfor vi kom til Tonaki.

Jeg er litt usikker på hvordan dette skjedde. Ut av ingenting fant tre av mennene ut at de skulle kle av seg på overkroppen og ha sumobryting. Det ble ikke noe mer enn til at de tok dette bildet og ramlet ned av scenen igjen. Mr. Hokkaido er han til høyre av de tre.

Det tok ikke lang tid før noen fant ut at Jojo kunne spille gitar og overtalte ham til å holde en liten minikonsert. Han sang en av sine egne sanger og alle japanern var svært begeistret.

En del av dem vi ble kjent med på gruppen. Fra øverst til venstre: Jojo, konen til mr. Hokkaido, han fulle fra i går, Elisa, Saya, Mike, uvisst. Nederst til venstre: Kinjo, meg, mr. Hokkaido og ukjent.

Han fulle fra i går skulle på død og liv ha et bilde med bare meg og han. Han var i god form også denne kvelden, og ble med oss videre til Isakayaen etterpå.

Gruppen vi var på denne helgen. Den bestod av alle mulige mennesker, fra en guttegjeng på tur til ekteparet fra Hokkaido, til oss fire vestlige. En fin gjeng. Selvom vi ikke ble ordentlig kjent med noen andre enn Kinjo og Saya.