På lørdag forlot vi JSL for godt. Det var veldig rart at en måned allerede er over. Om en uke begynner den andre etappen av oppholdet mitt her. Kjenner at jeg både gleder og gruer meg. Elisa og Jojo kommer til å bli sårt savnet, og det er nok fare for at livet i Tokyo kan bli noe mindre avslappet enn Okinawa har vært. Allikevel tror jeg at det kommer til å bli ganske så fantastisk. Japansken min begynner å komme seg, jeg kan faktisk forstå en del av det folk sier til meg, og siden alle spør om det samme hele tiden er det ikke lenger så fryktingytende å svare. Har en slags plan om å pugge ca 20 nye ord hver dag, og hvis jeg klarer å holde meg til den planen, burde det ikke ta så lang tid før jeg faktisk kan holde en samtale uten å være nervøs.
Først er det uansett en uke der Jojo, Elisa og jeg bare skal slappe av på et ungdomsherberge, mitt i den verste turistdelen av Naha. Vi hadde egentlig planer om å reise litt rundt, men i og med at bussene går sjeldent og siden vi har så mye bagasje, kanskje spesielt undertegnede.. Så endte vi opp med å bli i Naha. Vi har tross alt reist mye rundt denne måneden, og det skader ikke å utforske Naha litt nærmere.
Det første vi gjorde var å gå en tur til byen. Alle var sultne, og lystne på noe annet enn å sitte inne, det var faktisk sol denne dagen, og det har vi overraskende nok ikke vært altfor bortskjemte med den siste tiden. Musikkfestivalen gikk av stabelen denne helgen, og i en park var det en liten konsert med gruppen fra Taiwan vi så i går.
Tilbake på ungdomsherberget begynte Jojo naturligvis å spille gitar. Det tok ikke lang tid før han ble kjent med alle i rommet, og snart fikk vi alle et minikurs i trommespill. Elisa har alltid med seg en lydopptaker og hun tok opp Jojo og trommemannen. Noe av det jeg kommer til å savne mest med Okinawa er nok Jojo og gitaren hans. Jeg har overtalt ham til å brenne en CD med sanger fra bandet hans hjemme i Oakland, så når jeg kommer til Tokyo skal jeg kjøpe meg et eksternt CD-ROM og høre på den. Kan nok være jeg må få alle opptakene til Elisa også. 
Da trommemannen gikk lei av å kurse oss lærte han oss i stedet en lek. Vi fikk hver vår taustump som vi bant rundt håndleddene. Poenget var at tauene var surret rundt hverandre slik at to og to satt fast sammen, så skulle vi komme oss løs. Det tok ca et kvarter før vi skjønte at vi måtte ha blitt lurt. Tauene dannet nemlig en sirkel sammen med armene våre, så den eneste måten å komme løs på var å ryke tauet. Innen vi skjønte det var den gamle mannen forlengst forsvunnet, og han har vi ikke sett siden..
På kvelden hadde Ben en slags konsert på en klubb i Itoman litt utenfor Naha. Vi tre var invitert. Først spiste vi på en Isakaya, drakk en god porsjon Awamori og nøt selskapet av en av lærerne fra skolen, vår nye venn Hiro san og Bens kamerat Brian. Deretter satte vi kursen mot nattklubben, ClubClub, der Ben og en del andre hadde hver sin lille opptreden. Jeg kan ikke si at R&B og rap er mine favorittsjangre, men det var allikevel en bra kveld. Det var gøy å endelig se Ben opptre. Det var hans første gang på over to år, så han var litt nervøs, men det gikk bra, og han var en av de få som faktisk hadde publikum med seg. Flere av jentene sang med og det var i det hele tatt god stemning. 
Brian hadde leid en Hummer denne kvelden, tror han er på utkikk etter en ny bil og syntes at det passet godt å kjøre Hummer denne kvelden. Det kan jeg si meg helt enig i. Det vakte en del oppsikt da Okinawas største bil parkerte utenfor den siste Isakayaen vi var på i 4-tiden den natten og fire gaijin, blant dem en nordmann med bleket hår, hoppet ut mitt i den travleste karaokegaten. Jeg får en god del blikk her i utgangspunktet, men denne gangen tok kaka. 
No comments:
Post a Comment