Lørdag 20. mars: Sightseeing og kick-off party med FC Ryukyu

Nå har jeg vært i Okinawa i over 3 uker, og siden jeg fortsatt ikke har sett så mye av hva Okinawa virkelig er og har å by på var jeg glad for at denne helgen skulle innebære en god dose sightseeing. Første stopp var en kinesisk hage midt i Naha.

 
 

I og med at vi var tidlig ute var det bare noen få mennesker i hagen. Det var utrolig fredlig og vakkert. Det var et stort vann der, med koier, karper og skilpadder. I japan er det automater for alt, og i denne hagen var det en med skilpadde- /fiskemat. I og med at turistene mater dem hele tiden var skilpaddene så godt som tamme. Til min store glede og forbauselse kom de helt opp til oss og snuste på hendene mine. Hadde mest lyst til å stikke en under trøyen og ta den med hjem.

Denne dagen besøkte vi også Mabuni Hill Peace Park. Under andre verdenskrig og slaget om Okinawa eller "Operation Iceberg" var dette stedet hvor slaget endte. Befolkningen og soldatene ble drevet sørover mot klippene her av amerikanerne, der de gjemte seg  i hulene langs kysten. Både lokalbefolkning og soldater døde i tusenvis her. Mange av sult eller i kamp, men en stor del av dem tok selvmord. Store deler av lokalbefolkningen ble tvunget og skremt av de japanske soldatene til å ta livet av seg, og resultatet var at tusenvis kastet seg utfor disse klippene. 

Parken består av lange rekker med stener der navnene på både japanske og amerikanske falne står. Den ligger utrolig vakkert til helt på sydspissen av Okinawa, nøyaktig der hvor General Ushijima tok livet av seg på tradisjonelt samuraivis da kampene var over. I parken er det også et stort museum der man kunne tilbrakt en hel dag bare med å lese fortellingene fra okinawere om hva de opplevde, se filmer og bilder  fra krigen, og lese historien om Okinawa helt fra hvordan øyen ble en del av Japan, til slaget og okkupasjonen etter.

Vi reiste videre fra parken ut til et hotell der Okinawas fotballag, FC Ryukyu skulle ha kick-off fest. Sesongens første kamp stod for døren dagen etter, og det skulle feires. Etter gårsdagen var Elisa, Jojo og jeg helt ærlig ikke i humør for å bli introdusert til alle de viktige menneskene, eller til å stå som sild i tønne rundt matbordet. Derfor rømte vi raskt ned til bassenget etter å ha fått med oss det viktigste; presentasjon av laget og draktene, den noe amatørmessige cheerleader-dansen, og en tallerken med masse frityrstekt kylling, tempura og sushi. 

Hver kveld går Jojo, Elisa og jeg en tur i nabolaget rundt skolen. Denne kvelden var ingen av oss lystne på noen langtur, så Elisa og jeg nøyde oss med å klatre opp på taket til nabobygningen. Det var en mild vårkveld, og det var flott å sitte på taket og se utover byen. Dessuten var det overraskende spennende å spionere på alle medboerene våre på internatet. Det slo meg at jeg kommer til å savne dette stedet enormt når jeg drar herfra om en uke. Selvom det bare har gått 3 uker, har jeg virkelig begynt å føle meg som hjemme her.