En av de eventene i programmet mitt her jeg så mest frem til, var karatekurs. Jeg har helt siden broren min tok Judo-timer i england hatt en hemmelig drøm om å være god i en kampsport. Læreren gikk grundig til verks. Han startet med å fortelle oss om hvor mye mer enn teknikken som ligger bak karate. På skiltet som hang i rommet er kanjiene for "hjerte", "kropp" og "teknikk".
Tradisjonen er at eleven får utdelt kanjien for menneske og ikke før han gjennom hard trening og meditasjon forstår hele betydningen av tegnet, vil han kunne utføre sporten korrekt.
Ettersom vi ikke hadde mer enn en time på oss, forklarte han at tegnet består av to deler. Dette er et symbol på at alle er avhengig av en mopart for å ekstistere. Den ene holder den andre oppe. Det er alltid to, forklarte han. Sol og jord, mann og kvinne, lærer og elev, jeger og bytte og i sporten er det angrep og forsvar. Tegnet står midt i løse luften, et symbol på at man er avhengig av både det som er over og det som er under. Over oss har vi luften og solen, under oss har vi jorden og vannet. Vi kan ikke ekstistere hvis en av dem opphører.
Sensei, eller læreren var sikkert 60 år gammel. Allikevel var han sterk som en okse. Han bad oss om å slå og sparke så hardt vi kunne, men uansett hvor hardt vi slo sto han der og lo.
Vi lærte bare den helt elementære teknikken, men det var allikevel utrolig interessant. Dessuten sa sensei at jeg hadde et slags talent, så det er helt sikkert ikke siste gang jeg prøver.
Etter karatetimen dro vi til Chatan for å se FC Ryukyu spille. I og med at fotball ikke er noen stor sport i USA måtte jeg forklare alt til Jojo. I den sammenheng vil jeg rette en stor takk til Tuan, Helge og Knut, som aldri gir opp å forklare meg dette spillet. Følte meg som den rene eksperten der jeg satt og listet opp gult og rødt kort, formasjoner, straffe og off-side. Det endte uavgjort 1-1.
No comments:
Post a Comment