Øst, vest - Hjemme best!

Hittil er det ikke så mye jeg virkelig savner hjemmefra, jeg har blitt kjent med noen bra folk, maten er helt ok, til tider til og med kjempegod! Moten er spennende og folkene er vennlige. Allikevel hender det at jeg tar meg selv i å sitte med hodet på skakke, gjerne halveis lent mot japaneren ved min side på det alt for fulle toget, og lengter etter de små ting som gjør den norske hverdagen min verdt å leve.

Det vi alle er enige om at vi savner mest her borte er gode gammeldagse søppelbøtter. Du må regne med å vandre noen kilometer mellom hver gang du får kvittet deg med den super-irriterende tomflasken, bananskallet eller hva man nå enn ender opp med. I Japan tar man nemlig med seg søppelet hjem og kaster det der.

Vi snakker stadig vekk om hva vi skal gjøre på 17. mai, jeg blir tung om hjertet hver gang jeg kommer på at i år må jeg klare meg uten kroneis. Jeg skal alltids klare å smelle ihopes en slags eggedosis og få sendt over et norsk flagg, men kroneisen blir det vanskelig å gjøre noe med. Ikke bare på 17. mai, men også i 30 varmegrader og 90% luftfuktighet kommer jeg til å måtte kjempe meg gjennom hverdagen. 

Hver fredag kveld tenker jeg med en smule lengsel på sofakroken, ostepop, en kald pils og "Nytt på Nytt". Jeg har så godt som ikke sett på TV hele den tiden jeg har vært her, jeg kan ikke si at det er idiotboksen jeg savner mest heller, men jammen hadde det ikke vært fint å ikle seg "game-buksa" og puste på en stund med Nytt på Nytt og en bolle potetgull. 

 Da jeg dro til Japan sa jeg naturlig nok opp alle abonnementene mine. Det jeg savner mest er ELLE. Ingenting er som å åpne postkassen og finne et rykende fersk, glinsende ELLE hver måned. Jeg hadde med meg et "Costume"-blad hit. Det ligger ved sengen min og er nok det mest leste av sitt slag.

 
I Japan smaker all melk som fløte. Uansett om det er skummet, smaker det fløte. Ingenting er som iskald, norsk melk, aller helst Q, til frokosten. Eller når som helst på dagen egentlig.  

Etter disse to første månedene i Japan er jeg blitt en kløpper med pinner, om jeg så skal si det selv. Allikevel hender det at jeg får lyst til å brekke dem over kneet, ta frem en gaffel og en kniv og spise maten på den ordentlige måten. Det er faktisk så lenge mellom hver gang jeg ser en gaffel, at da jeg prøvde å spise spaghetti i går var det bare å kaste genseren rett på vask etterpå.  
I Japan spiser man japansk mat. Hver dag. Uten unntak. På internatet har jeg en såkalt "mealplan". Jeg får frokost og middag hver dag. Til begge måltidene får vi ris, miso-suppe og en eller annen hovedrett, type fisk eller kjøtt, i ulike varianter. Når jeg kommer hjem til Norge er noe av det første jeg skal gjøre å lage en god gammeldags hjemmelaget pizza. Med masse ost. Norsk Jarlsberg.
I Tokyo varte våren ca 2 dager. Det vil si vårtegnene varte ca 2 dager. Vårværet har vært hele min tid her. Jeg savner å gå en tur og lukte sommeren komme. Hvitveis, hestehov, sildrende bekker og fuglesang.
 Hver morgen ser jeg på risen, misoen og for eksempel fisken og savner min daglige bolle med havregryn, melk og jordbærsyltetøy. 
Japansk godteri er ikke noe jeg dytter i meg i store mengder, men det jeg savner mest av alt norskt godteri er firkløver. Ingenting slår det. De har ulike slag av sjokolade her også, men jeg har enda til gode å finne en som kan måle seg med norsk firkløver. Merete, du kan gjerne ta det som et hint!