Forrige lørdag var det duket for baseballkamp mellom skolen vår, Rikkyo(eller St. Pauls) og det beste universitetet i Japan, Tokyo.
Jeg hadde aldri vært på, eller sett på en baseballkamp før, så jeg var veldig spent. Jeg hadde allerede bestemt meg for å dra på baseball før jeg dro til Japan, om ikke fordi jeg er så veldig sportsinterresert, så fordi det er en veldig japansk ting å gjøre.
Da kampen skulle starte, måtte vi reise oss, ta av oss hatter og synge skolesangen. Det var en svært formell åpning av kampen, først sang vi, deretter fikk vi beskjed om å være helt stillle, mens Tokyo sang. Så hilset skolene hverandre med flaggene sine og ropte lykke til. Deretter heiet vi litt og tenkte å sette oss tilrette for å følge med på kampen. Det skulle vise seg å være vanskelig. Rikkyo viste seg å være så mye bedre enn Tokyo at de så vidt rakk å være ute før de skulle inn igjen. Da vi måtte reise oss og heie og rynge og rope hver gang Rikkyo skulle pitche, var det bare så vidt man rakk å hvile baken i et par minutter før det var opp igjen. Ikke bare var japanerene veldig opptatte av å heie, de var dessuten fullstendig uinteressert i kampen. For meg som uvitende hadde det vært umulig å følge med på hva som skjedde, hadde det ikke vært for at Simen satt ved min side og forklarte.
En av cheerleaderene fra Rikkyo med fargene våre.
Denne figuren var en av de mannlige cheerleaderene. Om han noen gang kan snakke igjen etter denne kampen er noe uvisst. Han sto nemlig og skrek og ropte hele kampen, helt uten mikrofon eller noen form for hjelpemiddel. Mot slutten hørte man ikke hva han ropte, men han fikk presset fram noen gisp og hadde noen meget underholdende ansikstsuttrykk.
Det var et betydelig mye bedre oppmøte fra Rikkyo sin side enn fra Tokyo. I starten lurte jeg på hvorfor, men etter at vi knuste dem 12-0, så kan jeg godt forstå det. Ikke at jeg vet om det er noen god stilling fra Rikkyo sin side heller, men det var noe bedre stemning på vår side av banen. For å si det mildt.
På vei hjem møtte vi på en gjeng baseballspillere som øyeblikkelig forelsket seg i Sharish, de fulgte oss helt til stasjonen.
Når vi forteller om at Rikkyo slo Tokyo 12-0, høres det veldig flott ut. Allikevel blir jeg litt usikker på om det egentlig var så bra når jeg ser på tavlen. Kampen varte i neste 2 og en halv time, og det var en meget sliten gjeng med utvekslingsstudenter som tok toget hjem etterpå. Ikke skjønner jeg hvor cheerleaderene tok energien fra, de hoppet og spratt, danset og sang og heiet hele kampen i strekk. For meg var det slitsomt nok bare å måtte reise meg og sette meg igjen med jevne mellomrom.
Forrige lørdag var det duket for baseballkamp mellom skolen vår, Rikkyo(eller St. Pauls) og det beste universitetet i Japan, Tokyo.
Jeg hadde aldri vært på, eller sett på en baseballkamp før, så jeg var veldig spent. Jeg hadde allerede bestemt meg for å dra på baseball før jeg dro til Japan, om ikke fordi jeg er så veldig sportsinterresert, så fordi det er en veldig japansk ting å gjøre.
Da kampen skulle starte, måtte vi reise oss, ta av oss hatter og synge skolesangen. Det var en svært formell åpning av kampen, først sang vi, deretter fikk vi beskjed om å være helt stillle, mens Tokyo sang. Så hilset skolene hverandre med flaggene sine og ropte lykke til. Deretter heiet vi litt og tenkte å sette oss tilrette for å følge med på kampen. Det skulle vise seg å være vanskelig. Rikkyo viste seg å være så mye bedre enn Tokyo at de så vidt rakk å være ute før de skulle inn igjen. Da vi måtte reise oss og heie og rynge og rope hver gang Rikkyo skulle pitche, var det bare så vidt man rakk å hvile baken i et par minutter før det var opp igjen. Ikke bare var japanerene veldig opptatte av å heie, de var dessuten fullstendig uinteressert i kampen. For meg som uvitende hadde det vært umulig å følge med på hva som skjedde, hadde det ikke vært for at Simen satt ved min side og forklarte.
En av cheerleaderene fra Rikkyo med fargene våre.
Denne figuren var en av de mannlige cheerleaderene. Om han noen gang kan snakke igjen etter denne kampen er noe uvisst. Han sto nemlig og skrek og ropte hele kampen, helt uten mikrofon eller noen form for hjelpemiddel. Mot slutten hørte man ikke hva han ropte, men han fikk presset fram noen gisp og hadde noen meget underholdende ansikstsuttrykk.
Det var et betydelig mye bedre oppmøte fra Rikkyo sin side enn fra Tokyo. I starten lurte jeg på hvorfor, men etter at vi knuste dem 12-0, så kan jeg godt forstå det. Ikke at jeg vet om det er noen god stilling fra Rikkyo sin side heller, men det var noe bedre stemning på vår side av banen. For å si det mildt. 
På vei hjem møtte vi på en gjeng baseballspillere som øyeblikkelig forelsket seg i Sharish, de fulgte oss helt til stasjonen.
Når vi forteller om at Rikkyo slo Tokyo 12-0, høres det veldig flott ut. Allikevel blir jeg litt usikker på om det egentlig var så bra når jeg ser på tavlen. Kampen varte i neste 2 og en halv time, og det var en meget sliten gjeng med utvekslingsstudenter som tok toget hjem etterpå. Ikke skjønner jeg hvor cheerleaderene tok energien fra, de hoppet og spratt, danset og sang og heiet hele kampen i strekk. For meg var det slitsomt nok bare å måtte reise meg og sette meg igjen med jevne mellomrom.
No comments:
Post a Comment