Denne uken var det den såkalte "Golden Week". Den eneste uken i Japan hvor alle har fri. Det innebærer at Tokyo plutselig blir dobbelt så folksomt som vanlig. Som om det ikke er nok mennesker fra før. Veldig mange av studentene drar hjem i denne ferien, men vi valgte å bli i Shiki.
Søndagen tilbragte Marius og jeg i dyrehagen i Ueno. Begge hadde med stor forventning sett frem til å se på pandaen, vi gledet oss som små barn og travet inn i parken ved godt mot. Dessverre var pandaen død. For et år siden. Det første som møtte oss etter at vi hadde betalt og kommet inn var et stort skilt med bilde av en panda der det med nokså liten skrift stod at pandaen dessverre gikk bort for et år siden.
Heldigvis var det nok av andre dyr å se. Tiger, gorilla, påfugl, gribb og røde pandaer var det første vi så. Deretter tok vi oss en velfortjent is, og gikk oss vill i fugleavdelingen.
Vi fant dessuten en mus som er i hjortefamilien, og verdens minste dovendyr. Og en lama.
Etter å ha vandret rundt i det vi trodde var hele parken i omtrent en time, overbevist om at vi nå hadde rundet dyreparken, fant vi et kart. Det viste seg at vi hadde gått rundt i den minst interessante delen. Over en bro var det nemlig mange flere kule dyr! Elefanter, sjiraffer, flamingoer, lemurer, krokodiller, pingviner og mye mer. Vi følte oss litt snytt, ettersom det bare var et kvarter igjen til parken stengte, men vi løp over broen fast bestemt på å få det vi hadde betalt for. Noe som i mitt tilfelle ikke egentlig var så mye, ettersom mine japanskkunnskaper ikke er så gode som jeg trodde, og jeg derfor endte opp med å kjøpe ungdomskoleelev-billett til 12 kroner. Heldigvis ser jeg ikke så voksen ut.
Den lille jenta er grunnen til at jeg skal finne meg en japaner og få japanske barn. Hun er uten tvil den søteste jeg har sett hittil. Hun ligner faktisk ganske mye på meg da jeg var i det formatet. (Legg merke til hvordan familien løper for å ta henne igjen i bakgrunnen.)
Til og med barn helt ned i 4-5 årsalderen går med gjennomtenkte antrekk i Japan. Denne jenta var veldig kul, med hatt, knestrømper og miniskjørt. En skal tidlig krøkes!
Den fine delen av parken, som vi fant ca en time for sent. Vi ble ikke noe mindre glade for å finne den allikevel.
Mandag var vi ute på det vi fikk høre var Asias største utested, men som viste seg å til nød være Tokyos største. Vi måtte ta tog i sikkert en time, litt utenfor der man vanligvis går ut. Det var svømmebasseng, en stor bar med poledansere, 3 dansegulv med ulike musikksjangre, matservering og lounge. Det var en veldig morsom kveld!
Tuan og Christine, fra NHH, som er på utveksling i Akita var på besøk denne helgen. Det var veldig koselig å se dem! Mandag var deres siste kveld, og jeg tror alle var enige om at det var en perfekt avslutning på ferien. De fleste utvekslingsstudentene var med ut, inkludert to av mine venninner fra japanskklassen; Desiree og Claudia, fra USA og England.
I går laget vi den hittil beste middagen. Kylling med sesam og nudler. Det smakte helt himmelsk!
Dessuten kledde Marius seg ut. En fin avslutning på en velfortjent (?) ferie!
Forrige lørdag var det duket for baseballkamp mellom skolen vår, Rikkyo(eller St. Pauls) og det beste universitetet i Japan, Tokyo.
Jeg hadde aldri vært på, eller sett på en baseballkamp før, så jeg var veldig spent. Jeg hadde allerede bestemt meg for å dra på baseball før jeg dro til Japan, om ikke fordi jeg er så veldig sportsinterresert, så fordi det er en veldig japansk ting å gjøre.
Da kampen skulle starte, måtte vi reise oss, ta av oss hatter og synge skolesangen. Det var en svært formell åpning av kampen, først sang vi, deretter fikk vi beskjed om å være helt stillle, mens Tokyo sang. Så hilset skolene hverandre med flaggene sine og ropte lykke til. Deretter heiet vi litt og tenkte å sette oss tilrette for å følge med på kampen. Det skulle vise seg å være vanskelig. Rikkyo viste seg å være så mye bedre enn Tokyo at de så vidt rakk å være ute før de skulle inn igjen. Da vi måtte reise oss og heie og rynge og rope hver gang Rikkyo skulle pitche, var det bare så vidt man rakk å hvile baken i et par minutter før det var opp igjen. Ikke bare var japanerene veldig opptatte av å heie, de var dessuten fullstendig uinteressert i kampen. For meg som uvitende hadde det vært umulig å følge med på hva som skjedde, hadde det ikke vært for at Simen satt ved min side og forklarte.
En av cheerleaderene fra Rikkyo med fargene våre.
Denne figuren var en av de mannlige cheerleaderene. Om han noen gang kan snakke igjen etter denne kampen er noe uvisst. Han sto nemlig og skrek og ropte hele kampen, helt uten mikrofon eller noen form for hjelpemiddel. Mot slutten hørte man ikke hva han ropte, men han fikk presset fram noen gisp og hadde noen meget underholdende ansikstsuttrykk.
Det var et betydelig mye bedre oppmøte fra Rikkyo sin side enn fra Tokyo. I starten lurte jeg på hvorfor, men etter at vi knuste dem 12-0, så kan jeg godt forstå det. Ikke at jeg vet om det er noen god stilling fra Rikkyo sin side heller, men det var noe bedre stemning på vår side av banen. For å si det mildt. 
På vei hjem møtte vi på en gjeng baseballspillere som øyeblikkelig forelsket seg i Sharish, de fulgte oss helt til stasjonen.
Når vi forteller om at Rikkyo slo Tokyo 12-0, høres det veldig flott ut. Allikevel blir jeg litt usikker på om det egentlig var så bra når jeg ser på tavlen. Kampen varte i neste 2 og en halv time, og det var en meget sliten gjeng med utvekslingsstudenter som tok toget hjem etterpå. Ikke skjønner jeg hvor cheerleaderene tok energien fra, de hoppet og spratt, danset og sang og heiet hele kampen i strekk. For meg var det slitsomt nok bare å måtte reise meg og sette meg igjen med jevne mellomrom.
I dag har vært en skikkelig slakk dag. Været var litt halveis, vi hadde et lite jordskjelv, og alle følte for å ta en rolig dag, så jeg var bare hjemme og surfet på nettet. Blant alt det fine jeg fant, var nok NoaNoa.com dagens favoritt! Min yndlingsbutikk blant flere. Jeg må innrømme at etter at de fikk nye designere, har jeg vært litt skeptisk, men nå, uten å ha vært i noen butikker, virker det som om de er tilbake på rett spor. I alle fall etter min smak! 
Jeg tror jeg må spare til en parasoll. Japan må jo være det perfekte sted å finne en?
