Øst, vest - Hjemme best!

Hittil er det ikke så mye jeg virkelig savner hjemmefra, jeg har blitt kjent med noen bra folk, maten er helt ok, til tider til og med kjempegod! Moten er spennende og folkene er vennlige. Allikevel hender det at jeg tar meg selv i å sitte med hodet på skakke, gjerne halveis lent mot japaneren ved min side på det alt for fulle toget, og lengter etter de små ting som gjør den norske hverdagen min verdt å leve.

Det vi alle er enige om at vi savner mest her borte er gode gammeldagse søppelbøtter. Du må regne med å vandre noen kilometer mellom hver gang du får kvittet deg med den super-irriterende tomflasken, bananskallet eller hva man nå enn ender opp med. I Japan tar man nemlig med seg søppelet hjem og kaster det der.

Vi snakker stadig vekk om hva vi skal gjøre på 17. mai, jeg blir tung om hjertet hver gang jeg kommer på at i år må jeg klare meg uten kroneis. Jeg skal alltids klare å smelle ihopes en slags eggedosis og få sendt over et norsk flagg, men kroneisen blir det vanskelig å gjøre noe med. Ikke bare på 17. mai, men også i 30 varmegrader og 90% luftfuktighet kommer jeg til å måtte kjempe meg gjennom hverdagen. 

Hver fredag kveld tenker jeg med en smule lengsel på sofakroken, ostepop, en kald pils og "Nytt på Nytt". Jeg har så godt som ikke sett på TV hele den tiden jeg har vært her, jeg kan ikke si at det er idiotboksen jeg savner mest heller, men jammen hadde det ikke vært fint å ikle seg "game-buksa" og puste på en stund med Nytt på Nytt og en bolle potetgull. 

 Da jeg dro til Japan sa jeg naturlig nok opp alle abonnementene mine. Det jeg savner mest er ELLE. Ingenting er som å åpne postkassen og finne et rykende fersk, glinsende ELLE hver måned. Jeg hadde med meg et "Costume"-blad hit. Det ligger ved sengen min og er nok det mest leste av sitt slag.

 
I Japan smaker all melk som fløte. Uansett om det er skummet, smaker det fløte. Ingenting er som iskald, norsk melk, aller helst Q, til frokosten. Eller når som helst på dagen egentlig.  

Etter disse to første månedene i Japan er jeg blitt en kløpper med pinner, om jeg så skal si det selv. Allikevel hender det at jeg får lyst til å brekke dem over kneet, ta frem en gaffel og en kniv og spise maten på den ordentlige måten. Det er faktisk så lenge mellom hver gang jeg ser en gaffel, at da jeg prøvde å spise spaghetti i går var det bare å kaste genseren rett på vask etterpå.  
I Japan spiser man japansk mat. Hver dag. Uten unntak. På internatet har jeg en såkalt "mealplan". Jeg får frokost og middag hver dag. Til begge måltidene får vi ris, miso-suppe og en eller annen hovedrett, type fisk eller kjøtt, i ulike varianter. Når jeg kommer hjem til Norge er noe av det første jeg skal gjøre å lage en god gammeldags hjemmelaget pizza. Med masse ost. Norsk Jarlsberg.
I Tokyo varte våren ca 2 dager. Det vil si vårtegnene varte ca 2 dager. Vårværet har vært hele min tid her. Jeg savner å gå en tur og lukte sommeren komme. Hvitveis, hestehov, sildrende bekker og fuglesang.
 Hver morgen ser jeg på risen, misoen og for eksempel fisken og savner min daglige bolle med havregryn, melk og jordbærsyltetøy. 
Japansk godteri er ikke noe jeg dytter i meg i store mengder, men det jeg savner mest av alt norskt godteri er firkløver. Ingenting slår det. De har ulike slag av sjokolade her også, men jeg har enda til gode å finne en som kan måle seg med norsk firkløver. Merete, du kan gjerne ta det som et hint!

De siste 2 ukene på 10 minutter!

Det gått en stund siden jeg oppdaterte bloggen sist, men her kommer en liten oppdatering! Det har vært en kombinasjon av at jeg har det travelt med å bli kjent med alle de nye, at skolen er i full gang med lekser og lesing, og at jeg er litt lat, som har holdt meg fra å skrive. Nå skal jeg prøve å ta igjen det tapte! 
Tirsdag for to uker siden ble Kristoffer, Marius og jeg med IFL (International Friendly Lunch) til Asakadai for å se på kirskebærblomstene.  Kristoffer går på BI, og Marius er her og besøker ham. Marius bor på internatet vårt, på rommet til Kristoffer, noe som på ingen måte er lov. Hittil har det gått ganske glatt, men etter at vi hadde et livlig vorspiel og noen satte igjen restene av festen i heisen, har manageren blitt litt mer observang. Hver morgen sniker Marius seg ut, det er en stolpe som blokkerer sikten fra kontoret til heisen, så på ekte ninja-vis smetter han forbi. Om kvelden blir han med oss inn igjen. Her om dagen stoppet manageren Simen og Johan (vår nye svenske kamerat) på vei inn. Han viste til overvåkningsvideoen fra heisen, og ville gjerne ha svar på hvem alle de 7 personene som ikke vanligvis er på internatet, men som plutselig snek seg inn på fredag kveld var. Jeg tror vi kommer til å ligge litt lavt fremover.
Kirsebærblomstene var utrolig vakre! Man tok seg en pils, snakket japansk og tok bilder, helt til lyset ble skrudd av i 2330-tiden. Det var egentlig greit, ettersom vi må være inne på internatet innen klokken 24, da stenges nemlig dørene. Dette var før vi oppdaget at det ikke er umulig å klatre opp på balkongen min og dermed komme seg inn omtrent når man måtte ønske det. Såfremt man fremdeles klarer å koordinere armer og ben, og ikke gjør som meg og faller ned før man i det hele tatt har kommet i gang.
Live, du kan si mye om Ås, og hvor vakkert det er, men det skal mye til for å slå Rikkyo når kirsebærtrærne blomstrer! 
 Torsdag kveld var det karaoke som sto på menyen. Jeg kontaktet mine nye danske venninner, Christine og Line, og det ble en kjempekoselig kveld! (Jeg møtte jentene på Okinawa.)

Michelle og Emma

Fredag kveld dro vi ut på byen. Først gikk turen til en "sportsbar". Det var gratis drikke til alle jenter, og det tok ikke lang tid før stemningen var på topp. Da dro vi videre til en bar min nye svenske venninne, Emma, hadde hørt mye godt om.  På grunn av at internatet stenger mellom 12 og 6, ble vi rett og slett ute hele natten. Klokken 7 tuslet en sliten, men fornøyd gruppe nordmenn og svenske inn på Shiki, akkurat tidsnok til frokost. 

Det er flaut å innrømme det, men vår faste møteplass er blitt MC Donalds som ligger noen 100 meter nede i gaten. Noen av guttene syns ikke at de får nok mat på internatet, mens andre bare vil ha sin daglige "MC Flurry", dermed ender vi opp der gjerne et par ganger om dagen. Heldigvis stopper lommeboken meg fra å spise noe der hver gang, men jeg skal ærlig innrømme at frokosten der har reddet mang en "hangover".  


Det skorter ikke på kakene i Tokyo. Tirsdag var vi en liten tur i Ginza og etter mye kakemas fra deler av selskapet, tok vi en tur innom denne disken. Det smakte akkurat som forventet!
Min kjære iPod forsvant et sted mellom Norge og Tokyo. Jeg er usikker på om den var med til Okinawa, men den var uansett sporløst forsvunnet. Etter mange dager med leting og fundering oppfattet jeg slaget som tapt, og kjøpte en "ny"(3rd Generation Nano). Den er refurbished, så jeg fikk den billig, og jeg er allerede veldig glad i den, men jeg lurer fælt på hvor den andre tok veien. 
Etter noen dager i regnet måtte kinaskoene mine takke for seg. Da ble det tur til UniQlo og kjøp av nye sko! På vei hjem fra skolen fant jeg denne tunikaen. Det er et slags market i undergrunden der de selger vesker, paraplyer, nips og litt klær. Det er ikke så mye spennende der, men den som leter, den finner. Dessuten koster det tilnærmet ingenting! Noe av det morsomste jeg vet er å finne fine ting på sånne steder. Det er der man finner skattene, det som du ikke kommer til å se annenhver japaner ha likt av. 

Jeg vil ikke si at jeg har shoppet vanvittig mye, men som fattig student har jeg visst nådd bunnen av lommeboken. Heldigvis har jeg mange goder venner, og på tirsdag laget Marius denne sparebøssen til meg. Den heter "Fattigkassa" og jeg har ikke lov til å åpne den før det er krise. Han var dessuten generøs nok til å legge på alle 1-yenene sine. (100 yen = ca 6,50 kroner..). Hvem vet, kanskje har jeg snart nok til en ny pakke Pringles.
Ettersom at jeg liker å leve litt farlig, dro jeg til Japan uten visum. På fredag dro jeg derfor til immigrasjonskontoret for å søke om å få omgjort statusen min fra turist til student. Foreløpig har jeg ikke hatt særlig mange problemer med å være her illegalt, bortsett fra at jeg ikke får kjøpt japansk simkort, men det kan være lurt å ordne seg gyldig grunn til å oppholde seg i landet, ettersom jeg bare har en måned igjen før de kaster meg ut. Jeg leverte søknad og noen papirer som skolen har vært så snille å skrive for meg, og fikk beskjed om å komme tilbake når de kontakter meg. 

 

Vel tilfreds med å i det minste være på vei til å ha alt i orden, dro jeg sammen med alle de andre ut på fredag igjen. Det lovet godt med hyggelig vorspiel og god stemning, helt til vi oppdaget at det siste toget inn til byen skulle gå om 5 minutter. Vi smuglet alle de uvedkommede ut fra internatet og løp bort til stasjonen. Det oppstod full forvirring, og på halveien kom vi fra hverandre. Ute snødde det, og det var i det hele tatt en noe laber stemning. Heldigvis fant vi hverandre igjen til slutt. Michelle, Sharish og jeg fikk lurt oss inn i V.I.P-avdelingen på utestedet, og godt fornøyd med det nøt vi kvelden. Jeg er stolt av å melde om jeg var av de få som har noen som helst erindring av kveldens mange begivenheter. Vi holdt koken  til klokken 7, og noe overrasket over at det var lyst ute tok vi fatt på veien hjem, noe som skulle vise seg å være vanskelig i heler og miniskjørt i 2 grader og "nyslaps" over alt.  

 Forrige uke begynte skolen for alvor. Dette er et bilde fra biblioteket der jeg sitter og leser. 

Japanere må være det mest imøtekommende og hjelpsomme folkeslaget. På søndag dro Kristoffer, Doug, Marius og jeg til Harajuku fordi Kristoffer ville kjøpe seg et "Lomo"-kamera. Et kamera som ble laget i USSR som egentlig bare tar svært dårlige bilder. Det morsomme er at bildene blir så dårlige at de er kule, og det har blitt en egen stil. Denne japaneren slapp alt han hadde i hendene og gikk grundig til verks for å hjelpe oss med å finne ut hvor butikken lå.

 

 

Kameraene er utrolig kule! Kristoffer har tatt noen bilder med kameraet sitt, og de blir også veldig morsomme. De ser ut som om de er tatt på 70-tallet. Det er ikke fritt for at det blir et sånt kamera på meg også etterhvert. Jeg skal legge ut et av bildene Kristoffer har tatt for å vise dere hvor kule de blir, så snart han har fremkalt dem!

Rikkyo! - Orienteringsdag

Ikke mitt bilde. Skal legge inn et av hvordan det ser ut nå med kirskebærtrær foran så snart det slutter å pøse ned.

I dag var det orienteringsdag på skolen. Vi fikk ca et tonn med papirer og skjemaer som skal fylles ut, brosjyrer og håndbøker. Dessuten møtte vi alle de andre utvekslingsstudentene. Norge var nok en av de best representerte landene. Vi er fem stykker. Dessuten er det to stykker fra Sverige, en gutt, Johan og en jente, Emma. Jeg tror det kan bli en bra gjeng å studere sammen med. 

Jeg håper allikevel på å bli venner med noen japanere slik at jeg kan snakke japansk. Det er forskjellige studentorganisasjoner på skolen; klubber og sirkler. Klubbene er mer seriøse enn sirklene. Der forventes det at man kommer på alle treninger eller møter. Jeg har tenkt å bli med i en sirkel. Det er et par sirkler som tilbyr utflukter, lunsjer og fester for internasjonale og japanske studenter. Det virker som et godt opplegg, deres mål er nemlig å la utvekslingsstudentene øve seg i japansk. Det er dessuten en hel haug idrettslag og grupper som jeg ikke har satt meg inn  hva driver med enda.

I dag hadde jeg en japansk-"placement test". Den tok to timer. Jeg har aldri måttet tenke så hardt i to timer i hele mitt liv. Testen var utrolig vanskelig, men så skal vi fordeles på 9 nivåer. Jeg hadde håpet på å havne på nivå 3 eller 4, så jeg er spent på å se hvordan det går. På onsdag er det muntlig test. I og med at jeg har fått en del trening i å snakke på Okinawa håper jeg at det skal gå litt lettere enn den skriftlige.

Lørdag 4. april:: Shopping i Harajuku!

  Lørdag var den første ordentlige dagen min i Tokyo. Simen og jeg møtte Sharish i Ikebukuro før vi dro videre til Harajuku. Jeg har aldri sett så mange mennesker på et sted av gangen før! Vi gikk i kø overalt hele dagen. Det var veldig fascinerende hvordan alle holdt til venstre, slik at det egentlig fungerte veldig bra å være så mange. Det eneste problemet var å komme seg inn i en butikk på motsatt side av veien. Da måtte man gå litt lenger opp og så bytte side og følge strømmen ned til butikken igjen. 

 Jeg har egentlig ikke råd til å shoppe i store mengder, men jeg syns jeg hadde fortjent et par nye sko allikvel... 

Paraplyen kjøpte jeg egentlig i Naha, i Heiwa-dori. Et marked under tak. Elisa og jeg var egentlig på utkikk etter kinasko, men fant det aldri. 

Jeg klarte å overbevise meg selv om at det var fornuftig å kjøpe et par chinos i og med at det er så kaldt nå. Dessuten var de veldig fine, jeg syns det ville være synd å la dem være igjen i  butikken.

Fredag 2. april:: Internatet

 

I dag flyttet jeg inn på internatet. Asao san møtte meg i Ikebukuro og fulgte meg til Shiki der jeg bor. Alt er helt nytt og fint så jeg tror det kommer til å bli et veldig bra sted å bo de neste månedene. Veldig stille og rart å plutselig bo helt alene. Heldigvis bor Simen rett borti gangen, og i min etasje er det bare utvekslingsstudenter, så det blir nok fort sosialt igjen!