Søndag 28. mars

 I Naha fant vi denne søndagen en av de søteste antikvitetsforretningene jeg noen gang har sett. Det meste var amerikanske ting fra 60- og 70-tallet.  I den ene delen var det for det meste platespillere, LP'er og andre musikkrelaterte ting. I den andre delen var det alt fra pistoler og kameraer, til solbriller og små søte bokser og nips.

 

 Jeg kjøpte "Parrot"-boksen. Den er egentlig til gramafonspisser, men den er perfekt til å ha synåler i! 
Det søteste i hele butikken var denne mini-platespilleren. Den hadde medhørende mini-LP'er  som bare var singler. Jeg hadde utrolig lyst til å kjøpe den, men vet ikke helt om jeg hadde hatt så mye glede av den etter å ha blitt lei av de 10 platene som fulgte med. Har aldri sett noe lignende før, selvom jeg vet at "The White Stripes"¨solgte slike på en turné sammen med et par - tre  singler.  Vi lot den være igjen i butikken slik at noen som virkelig er interessert kan bli kjempeglade for å finne den.

  Fant denne blusen i en vintagebutikk. Det er faktisk en del kule vintagebutikker på Okinawa. Alt kommer fra California, noe som gjør at klærne og tingene er litt dyrere enn de kunne vært, men det er veldig mye fint! Denne var dessverre hakket for liten. 

 I stedet for blusen kjøpte jeg denne tunika/kjolen. Den er allerede en av mine favoritter! 

På listen over rare ting i Japan vil jeg legge til denne. Det er rett og slett to nylonstrømper, sydd sammen i sokken, slik at man kan tre en ende hver over hodet. Det er om å gjøre å  trekke sokken av hodet på motspilleren. Jeg prøvde den ikke selv, men det var fantastisk underholdende å se på Jojo og husverten prøve!
 Torben, Merete og Helge, dere kan glede dere til å motta en slik i posten! (Så sant jeg finner en ny en..)

Lørdag 27. mars:: Konsert med Ben

 På lørdag forlot vi JSL for godt. Det var veldig rart at en måned allerede er over. Om en uke begynner den andre etappen av oppholdet mitt her. Kjenner at jeg både gleder og gruer meg. Elisa og Jojo kommer til å bli sårt savnet, og det er nok fare for at livet i Tokyo kan bli noe mindre avslappet enn Okinawa har vært. Allikevel tror jeg at det kommer til å bli ganske så fantastisk. Japansken min begynner å komme seg, jeg kan faktisk forstå en del av det folk sier til meg, og siden alle spør om det samme hele tiden er det ikke lenger så fryktingytende å svare. Har en slags plan om å pugge ca 20 nye ord hver dag, og hvis jeg klarer å holde meg til den planen, burde det ikke ta så lang tid før jeg faktisk kan holde en samtale uten å være nervøs.

Først er det uansett en uke der Jojo, Elisa og jeg bare skal slappe av på et ungdomsherberge, mitt i den verste turistdelen av Naha. Vi hadde egentlig planer om å reise litt rundt, men i og med at bussene går sjeldent og siden vi har så mye bagasje, kanskje spesielt undertegnede.. Så endte vi opp med å bli i Naha. Vi har tross alt reist mye rundt denne måneden, og det skader ikke å utforske Naha litt nærmere. Det første vi gjorde var å gå en tur til byen. Alle var sultne, og lystne på noe annet enn å sitte inne, det var faktisk sol denne dagen, og det har vi overraskende nok ikke vært altfor bortskjemte med den siste tiden. Musikkfestivalen gikk av stabelen denne helgen, og i en park var det en liten konsert med gruppen fra Taiwan vi så i går. 

 Tilbake på ungdomsherberget begynte Jojo naturligvis å spille gitar. Det tok ikke lang tid før han ble kjent med alle i rommet, og snart fikk vi alle et minikurs i trommespill. Elisa har alltid med seg en lydopptaker og hun tok opp Jojo og trommemannen. Noe av det jeg kommer til å savne mest med Okinawa er nok Jojo og gitaren hans. Jeg har overtalt ham til å brenne en CD med sanger fra bandet hans hjemme i Oakland, så når jeg kommer til Tokyo skal jeg kjøpe meg et eksternt CD-ROM og høre på den. Kan nok være jeg må få alle opptakene til Elisa også.  Da trommemannen gikk lei av å kurse oss lærte han oss i stedet en lek. Vi fikk hver vår taustump som vi bant rundt håndleddene. Poenget var at tauene var surret rundt hverandre slik at to og to satt fast sammen, så skulle vi komme oss løs. Det tok ca et kvarter før vi skjønte at vi måtte ha blitt lurt. Tauene dannet nemlig en sirkel sammen med armene våre, så den eneste måten å komme løs på var å ryke tauet. Innen vi skjønte det var den gamle mannen forlengst forsvunnet, og han har vi ikke sett siden..

 På kvelden hadde Ben en slags konsert på en klubb i Itoman litt utenfor Naha. Vi tre var invitert. Først spiste vi på en Isakaya, drakk en god porsjon Awamori og nøt selskapet av en av lærerne fra skolen, vår nye venn Hiro san og Bens kamerat Brian. Deretter satte vi kursen mot nattklubben, ClubClub, der Ben og en del andre hadde hver sin lille opptreden. Jeg kan ikke si at R&B og rap er mine favorittsjangre, men det var allikevel en bra kveld. Det var gøy å endelig se Ben opptre. Det var hans første gang på over to år, så han var litt nervøs, men det gikk bra, og han var en av de få som faktisk hadde publikum med seg. Flere av jentene sang med og det var i det hele tatt god stemning.  Brian hadde leid en Hummer denne kvelden, tror han er på utkikk etter en ny bil og syntes at det passet godt å kjøre Hummer denne kvelden. Det kan jeg si meg helt enig i. Det vakte en del oppsikt da Okinawas største bil parkerte utenfor den siste Isakayaen vi var på i 4-tiden den natten og fire gaijin, blant dem en nordmann med bleket hår, hoppet ut mitt i den travleste karaokegaten. Jeg får en god del blikk her i utgangspunktet, men denne gangen tok kaka. 

Fredag 26. mars

På fredag var det nok en "networking" fest som Mike tok oss med på. Denne helgen har det nemlig vært en musikkfestival i Naha, og på denne festen var en del av de artistene som skulle spille der, invitert. Vi fikk gratis mat, så mye vi kunne spise som vanlig, drikke og tradisjonell okinawansk musikk. Jentene på bildet var nok min favoritt. Vi har hørt masse tradisjonell okinawansk musikk denne måneden, og jeg likte den helt fra starten. Musikken spilles overalt, i butikkene, på fester og på skolen. Før festen var det en paneldebatt om hvordan internett hjelper og motarbeider musikkindustrien, og særlig hvordan det er for okinawansk folkemusikk. Det var veldig interessant, Elisa har skrevet et veldig godt blogginnlegg om det. Undertegnede hadde en litt hardere torsdag kveld enn henne, så jeg kan ikke skryte på meg å ha fått med meg så mye...

Disse var faktisk fra Taiwan. Vi så dem på en scene i byen på søndagen, og jeg syns de var veldig flinke!

Torsdag 25. mars: Karaokekveld

På torsdag hadde lærerne aller siste avslutningsfest. Vi fikk bare være med på den siste delen som var karaoke. Da vi kom var rektor i full gang med å åpne ballet. Tror neppe norske lærere ville funnet på noe i denne duren, alle var godt over gjennomsnittet beruset og sang av full hals. De som gikk opp på scenen for å synge, danset og showet, og la listen såpass høyt at da Elisa og jeg dristet oss til å synge "Barbiegirl" var vi nokså nervøse. Et glass awamori hjalp på selvtilliten, og det ble en suksess!

Onsdag 24. mars: Siste skoledag

I dag var siste skoledag for hele skolen. I Japan er det nemlig slik at skoleåret slutter i slutten av mars og  det nye begynner to uker senere i april. Jojo, Elisa og jeg ble invitert til den ene 1. klassen som hadde et slags show for oss. 

De danset en dans for oss, sang og hadde et slags skuespill. Ganske trist at jeg aldri får se dem igjen.. De er så søte! 

På kvelden hadde lærerene en avslutningsfest for de lærerene som skal bytte skole. I Japan er det nemlig slik at alle lærerene med jevne mellomrom rullerer mellom skolene. Dette for at alle elevene skal ha samme sjanse til å ha de gode lærerene. En måte å gjøre undervisningen så rettferdig som mulig. På en måte syns jeg dette er en god idé, i og med at de slipper å være tvunget til å ha den samme læreren i 6 år dersom han skulle være udugelig.

 Ben og Jojo sang og spilte

Allikevel virker det ganske tungvint. Man kan nemlig bli flyttet til alle mulige steder i Japan, læreren har ingenting han skulle ha sagt, med mindre han er gift og har en familie.  Dessuten må det være rart for elevene å ikke ha et fast holdepunkt. Lærerene har nemlig en viktig rolle i livene deres, det virker nærmest som om lærerene har et "foreldreforhold" til barna. Dersom en av elevene gjør noe galt, selvom det er utenfor skoletid, og politiet blir innblandet, er det læreren de går til, ikke foreldrene. Det er på et vis lærerene som oppdrar barna.

Det var en veldig koselig og morsom kveld. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor disse to bare hadde på seg strømpebukse, tror det hadde noe med en japansk komiker å gjøre. Alle lo så de gråt i alle fall.

Jeg var veldig overrasket over denne karen. Han er en av foreldrene som hadde sittet i en eller annen komite. Tror det var de som arrangerte avslutningsseremonien for 6. klasse. Uansett sto han bakerst og så forlegen og nærmest litt redd ut helt frem til det var hans tur til å snakke. Transformasjonen var spektakulær, han holdt en lang tale, og etter hvert budskap ropte han ut "Itte mite!" som betyr "vi prøver!". Skulle likt å vite hva.. 

Etter festen gikk mange av lærerne og vi tre på bowling. Alle betalte 200 yen hver i en pott og så spilte vi to runder. Beste laget vant potten. 

Ville bowlingsko! 

"Wina!" Han som er nummer 2 fra høyre var helt vill, tror han bare hadde strikes og noen få spare..

Ben, i rødt her, som er engelsklæreren lærte alle lærerne bra jobbet på engelsk var "blow job!". Det høres ganske teit ut når jeg skriver det her, men hvis dere tar en titt på bloggen til Elisa kan dere høre at det faktisk var utrolig underholdende. Det er uansett verdt en titt, ettersom Elisa er mye flinkere enn meg til å oppdatere, og hun skriver utrolig godt! (Master i engelsk).

Mandag 22. mars: Sightseeingdag

I dag dro vi for å se Shurijo, eller Shuri slott, i Shuri. Dette var Ryukyu kongedømmets palass, og ble trolig bygget i Gusuki perioden, det vil si en gang mellom 1200 og 1600. Under krigen ble hele palasset fullstendig ødelagt, men de bygget det opp igjen i 1992. Nå er det på UNESCOs liste av verdensarvene.

Det var vakkert utsmykket med gull og rødt, drager og blomster.  

Modell av palasset. 

Et av de mest kjente stedene på Okinawa er porten til Shurijo, Shureimon.

Elisa snakker hele tiden om at hun ville leie sykler, etter å ha sett denne har jeg også kjempelyst! 

Vi besøkte to slott denne dagen, det andre var Zakimijo. Det er bare ruinene igjen, men når det først er blitt en ruin er det også slik det skal være syns jeg! Slottet dateres helt tilbake til 1400-1500 tallet. Det ble bygget av lord Gosamaru, en av de mektigste på sin tid, kjent for å være en av de beste arkitektene.

Siste stopp for dagen var Futenma. Her er det et tempel hvor man kommer for å be om lykke enten det er for eksamen, ekteskap, fødsler eller helse. Bak tempelet, inni en grotte er det gamle tempelet. Det var helt uvirkelig å komme ned der. Overgangen fra kjelleren under det nye tempelet til grotten var nokså drastisk. 

Følte at vi var på settet til en eller annen eventyrfilm.

Under den verste bombingen under andre verdenskrig var disse hulene redningen for mange okinawere. 

Mike tok oss med på en av de amerikanske basene, Camp Kadena som er luftvåpenets base. Der fikk vi naturlig nok ikke lov til å ta noen bilder. Vi kjørte bare rundt på området, så hangaren og følte at vi ikke burde være der.

På kvelden gikk vi som vanlig en tur. Gikk oss halveis bort, og havnet i parken til en ungdomskole der vi fant denne sklien. Overraskende gøy.

Søndag 21. mars: Karate og fotballkamp!

En av de eventene i programmet mitt her jeg så mest frem til, var karatekurs. Jeg har helt siden broren min tok Judo-timer i england hatt en hemmelig drøm om å være god i en kampsport. Læreren gikk grundig til verks. Han startet med å fortelle oss om hvor mye mer enn teknikken som  ligger bak karate. På skiltet som hang i rommet er kanjiene for "hjerte", "kropp" og "teknikk".

Tradisjonen er at eleven får utdelt kanjien for menneske og ikke før han gjennom hard trening og meditasjon forstår hele betydningen av tegnet, vil han kunne utføre sporten korrekt. 

 Ettersom vi ikke hadde mer enn en time på oss, forklarte han at tegnet består av to deler. Dette er et symbol på at alle er avhengig av en mopart for å ekstistere. Den ene holder den andre oppe. Det er alltid to, forklarte han. Sol og jord, mann og kvinne, lærer og elev, jeger og bytte og i sporten er det angrep og forsvar. Tegnet står midt i løse luften, et symbol på at man er avhengig av både det som er over og det som er under. Over oss har vi luften og solen, under oss har vi jorden og vannet. Vi kan ikke ekstistere hvis en av dem opphører. 

Sensei, eller læreren var sikkert 60 år gammel. Allikevel var han sterk som en okse. Han bad oss om å slå og sparke så hardt vi kunne, men uansett hvor hardt vi slo sto han der og lo. 

 

Vi lærte bare den helt elementære teknikken, men det var allikevel utrolig interessant. Dessuten sa sensei at jeg hadde et slags talent, så det er helt sikkert ikke siste gang jeg prøver.

Etter karatetimen dro vi til Chatan for å se FC Ryukyu spille. I og med at fotball ikke er noen stor sport i USA måtte jeg forklare alt til Jojo. I den sammenheng vil jeg rette en stor takk til Tuan, Helge og Knut, som aldri gir opp å forklare meg dette spillet. Følte meg som den rene eksperten der jeg satt og listet opp gult og rødt kort, formasjoner, straffe og off-side. Det endte uavgjort 1-1.

Lørdag 20. mars: Sightseeing og kick-off party med FC Ryukyu

Nå har jeg vært i Okinawa i over 3 uker, og siden jeg fortsatt ikke har sett så mye av hva Okinawa virkelig er og har å by på var jeg glad for at denne helgen skulle innebære en god dose sightseeing. Første stopp var en kinesisk hage midt i Naha.

 
 

I og med at vi var tidlig ute var det bare noen få mennesker i hagen. Det var utrolig fredlig og vakkert. Det var et stort vann der, med koier, karper og skilpadder. I japan er det automater for alt, og i denne hagen var det en med skilpadde- /fiskemat. I og med at turistene mater dem hele tiden var skilpaddene så godt som tamme. Til min store glede og forbauselse kom de helt opp til oss og snuste på hendene mine. Hadde mest lyst til å stikke en under trøyen og ta den med hjem.

Denne dagen besøkte vi også Mabuni Hill Peace Park. Under andre verdenskrig og slaget om Okinawa eller "Operation Iceberg" var dette stedet hvor slaget endte. Befolkningen og soldatene ble drevet sørover mot klippene her av amerikanerne, der de gjemte seg  i hulene langs kysten. Både lokalbefolkning og soldater døde i tusenvis her. Mange av sult eller i kamp, men en stor del av dem tok selvmord. Store deler av lokalbefolkningen ble tvunget og skremt av de japanske soldatene til å ta livet av seg, og resultatet var at tusenvis kastet seg utfor disse klippene. 

Parken består av lange rekker med stener der navnene på både japanske og amerikanske falne står. Den ligger utrolig vakkert til helt på sydspissen av Okinawa, nøyaktig der hvor General Ushijima tok livet av seg på tradisjonelt samuraivis da kampene var over. I parken er det også et stort museum der man kunne tilbrakt en hel dag bare med å lese fortellingene fra okinawere om hva de opplevde, se filmer og bilder  fra krigen, og lese historien om Okinawa helt fra hvordan øyen ble en del av Japan, til slaget og okkupasjonen etter.

Vi reiste videre fra parken ut til et hotell der Okinawas fotballag, FC Ryukyu skulle ha kick-off fest. Sesongens første kamp stod for døren dagen etter, og det skulle feires. Etter gårsdagen var Elisa, Jojo og jeg helt ærlig ikke i humør for å bli introdusert til alle de viktige menneskene, eller til å stå som sild i tønne rundt matbordet. Derfor rømte vi raskt ned til bassenget etter å ha fått med oss det viktigste; presentasjon av laget og draktene, den noe amatørmessige cheerleader-dansen, og en tallerken med masse frityrstekt kylling, tempura og sushi. 

Hver kveld går Jojo, Elisa og jeg en tur i nabolaget rundt skolen. Denne kvelden var ingen av oss lystne på noen langtur, så Elisa og jeg nøyde oss med å klatre opp på taket til nabobygningen. Det var en mild vårkveld, og det var flott å sitte på taket og se utover byen. Dessuten var det overraskende spennende å spionere på alle medboerene våre på internatet. Det slo meg at jeg kommer til å savne dette stedet enormt når jeg drar herfra om en uke. Selvom det bare har gått 3 uker, har jeg virkelig begynt å føle meg som hjemme her.